mandag 27. desember 2010

Den lille familien - og den store.




"Familien blir nok stående. Ikke bare fordi den er en naturordning, eller fordi våre første ti-femten leveår er fulle av hjerteskjærende behov: Trygghet, omsorg, hjelp, beskyttelse og veiledning. Men fordi Gud selv har helliggjort familien ved selv å gå inn i den, nettopp på barnets hjelpeløse vilkår.
Allikevel er hjemmet og familien en tydelig avgrenset fase, i Guds sønns liv. Det er det andre sønnen Jesus har vist oss, ut over familien: At vi alle er søsken, under den samme far. "Hvem er min mor, hvem er mine brødre?" spør den voksne Jesus en gang, da hans nærmeste vil legge beslag på ham, avbryte ham i hans verk. Det var ikke utakknemlighet, en av hans aller siste tanker i lidelsen på korset var for moren Maria og hva det skulle bli av henne, når han gikk bort. Det var nøyaktig hva Jesus selv sa det var: Enhver som gjør Guds vilje er min mor, min søster, min bror!
Den lille familie er bare forberedelsen på den større - våre barnekår hos Gud, troens storfamilie. "De hadde alt felles" heter det om de første kristne i i Apostlenes Gjerninger. Det gikk nok ikke bare på gods og gull. Det peker til hjertenes brorskap, fordi Gud er vår far og vi alle er av samme blod, Jesu blod på korset og i den ene kalk.
Der er den egentlige "hellige familie"."

Fra Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976 (prekensamling).

(Dette innlegget er i anledning festen for den hellige familie i går.)

fredag 24. desember 2010

Barnet er født


«Barnet til Josef og Maria ble født som alle menneskebarn, tilsølt med morens blod, klebrig av slim fra henne, mens det led i taushet. Det begynte å gråte fordi de fikk det til å gråte, og det er også den eneste grunnen det skal ha til å gråte. Nå er det svøpt og ligger i krybben, ikke langt fra eselet, men det er ingen fare for at det skal bli bitt, for dyret er bundet med kort tjor. Selomi er gått ut for å grave ned etterbyrden, og i det samme våger Josef seg nærmere. Hun venter til han er gått inn, og så gir hun seg god tid, trekker inn den friske kveldsbrisen, sliten som om det er hun selv som har født barnet, slik forestiller hun seg det, for egne barn har hun aldri fått.
Nedover bakken kommer det nå tre menn. Det er gjeterne. Sammen går de inn i hulen. Maria har lagt seg tilbake og lukket øynene. Josef sitter på en stein, støtter armen på kanten av krybben og det virker som om han ser på sønnen sin. Den første gjeteren gikk da om litt bort og sa, Med disse mine hender har jeg melket sauene og tatt vare på melken. Maria slo øynene opp og smilte. Den andre gjeteren kom frem og sa i sin tur, Med disse mine hender har jeg ystet denne osten. Maria nikket og smilte igjen. Så tok den tredje gjeteren et par skritt frem, og et øyeblikk var det som om han fylte hulen med sin veldige skikkelse, og sa, men så verken på faren eller moren eller det nyfødte barnet, Med disse mine hender har jeg eltet det brødet jeg har med til deg, og med den ild som bare finnes i jordens dyp har jeg bakt det. Og Maria visste hvem han var.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.
«Maria visste hvem han var»: Saramago fremstiller denne skikkelsen som en engel. Kanskje Marias skytsengel. Han viser seg for Maria i ulike skikkelser, som tigger eller gjeter, både hjemme i Nasaret , på ferden til Betlehem og i stallen, et sendebud fra Gud som indirekte forteller henne at hun er en meget spesiell mor til et meget spesielt barn.


God jul til alle lesere av denne bloggen!

torsdag 23. desember 2010

Fremme i Betlehem







«Da var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til, for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg, og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god samvittighet.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

tirsdag 21. desember 2010

Ordet Jesus


Jeg tok nettopp en av de utallige quizene på Facebook, en som viste hvilke 20 ord jeg brukte mest i faecbookmeldingene mine. Det overrasket meg at det sjette mest brukte ordet var "Jesus". Min eneste form for misjonering er at jeg bevisst gjør oppmerksom på at jeg er katolikk i sammenhenger hvor det er naturlig å gjøre det. På Facebook trodde jeg at jeg snakket svært lite om religion. Hvordan kan det da ha seg at "Jesus" er det sjette hyppigste ordet jeg bruker? Som sagt - jeg skjønner det ikke. Forklaringen må jo være at jeg bruker ordet Jesus hyppigere enn jeg selv er klar over. Det gjorde meg litt glad, på en måte. Og det minnet meg om en aforisme av Aasmund Brynildsen som jeg ofte tenker på, og som jeg gjenga i denne bloggen for snart et år siden:
"Intet er så gripende som å iaktta hvilken skamfølelse, hvilken dulgt indignasjon, det vekker i det gode selskap når man uten blasfemi tillater sig å nevne navnet Jesus Kristus."

Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder, Dreyers Forlag 1945.


Og Facebook-siden min er HER.

lørdag 18. desember 2010

Maria mister møydommen






Maria mister møydommen i Klassekampen i dag, eller rettere sagt i en ny bibeloversettelse. Klassekampens artikkel HER.

Helg igjen










En fransiskaner og en jesuitt diskuterte heftig hvilken av de to ordenene som var den viktigste i Guds øyne. Til slutt bestemte de seg for å be Gud selv avgjøre debatten. Svaret fra himmelen kom umiddelbart:

Kjære brødre
Slutt å kjekle om slike bagateller.
Hilsen Gud O.P.

torsdag 16. desember 2010

På vei til Betlehem





«Nå falt det seg slik, uten at det var godt å si hvorfor, ettersom tingene jo slett ikke alltid, sett under ett, rommer sin egen forklaring, at veien hadde vært øde og tom helt siden de drog fra Jerusalem, og det var det grunn til å forundre seg over, ettersom Betlehem lå såpass nær byen, så det mest naturlige hadde vært om det hadde vært en stadig strøm av folk og fe. Fra det stedet hvor veien, bare noen stadier fra Jerusalem, delte seg og den ene gikk til Beer-sjeba, den andre til Betlehem, var det som om verden hadde trukket seg sammen, foldet seg rundt seg selv, så om verden kunne fremstilles av en person, kunne vi ha sagt at den hadde dekket øynene med et ullteppe, og så bare lyttet til de veifarendes skritt, slik vi hører sangen til fugler som vi ikke kan se, fordi de holder seg skjult oppe mellom grenene, de gjør det, men vi også, for det må være slik fuglene forestiller seg oss der de holder seg skjult i løvverket. Josef, Maria og eselet måtte altså ta seg frem gjennom ørkenen, for en ørken er ikke det man vanligvis tenker seg, en ørken er også alle de steder hvor det ikke fins mennesker, selv om vi heller ikke må glemme at vi ikke så sjelden kan finne ørkener og dødelig tørke midt i folkemengden. Til høyre ligger graven til Rakel, den hustruen som Jakob måtte vente på i fjorten år, for da han hadde slitt i syv år, fikk han Lea, og først etter like lang tid fikk han den kvinnen han elsket, hun som skulle dø i Betlehem da hun fødte det barnet som Jakob skulle gi navnet Benjamin, hvilket betyr sønn av høyre hånd, men som hun, før hun døde, med rette kalte Benoni, hvilket er utlagt sønn av min ulykke, Gud gi at dette ikke er et ondt varsel. Nå kan de allerede skjelne de første husene i Betlehem, jordfarget akkurat som i Nasaret, men disse ser ut som om de er eltet sammen av gult og grått, gustenbleke i solsteken. Maria er knapt ved bevissthet, kroppen svaier faretruende over den flettede kurven, Josef må støtte henne, og for å få bedre tak legger hun armen rundt skulderen hans, synd vi er i ørkenen, hvor ingen kan se det vakre synet, så helt utenom det vanlige. Og slik er det de kommer til Betlehem.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet. (1991)
Oversatt av Kjell Risvik.


Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.
Min lesing av Saramago har en slags parallell til lesingen av Joyce. Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Det dreier seg først og fremst om litteratur, men det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har en forkjærlighet for bøker som er preget av den katolske tros- og forestillingsverden, som selvsagt igjen er intimt sammenknyttet med europeisk kultur og historie.
Sammen med verdens øvrige én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte, også som troende, av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn de av deres mer beskjedne åndsfrender som har et erklært budskap.


(Dette er et innlegg jeg hadde i bokbloggen min, Aroundbooks, i desember 2006)

fredag 10. desember 2010

Siden det er helg ...






There were three guys sitting behind three nuns at a football game. The men decided to antagonize the nuns, to get them to move. So the first one says to the others (loud enough for the women ahead to hear), I think I want to move to California, there are only 100 Catholics living there...

The second guy speaks up and says, I want to move to Washington, there are only 50 Catholics living there...

The third guy speaks up and says, I want to move to Idaho, there are only 25 Catholics living there...

One of the nuns turns around and looks the third guy in the eye and calmly says, "Why don't you go to hell, there aren't any Catholics there."

torsdag 2. desember 2010

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler.









Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge. Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne. Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av overjordiske toner. Jeg trenger det mot marsjmusikkens skjærende latterlighet. Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.

Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa
Oversatt fra tysk av Geir Pollen

Utdrag av Amadeu Prados tale ved avslutningsseremonien på gymnaset.
Talen har tittelen "Ærefrykt og avsky for Guds ord" og rommer en
rekke argumenter for og imot tro. Som elementer i utdraget gir
hint om, ble talen holdt i den tiden Portugal var et diktatur, men
jeg synes at denne teksten kan passe inn i enhver tid.

onsdag 24. november 2010

Mona Lisa = jomfru Maria?











Kunsthistorikeren Tommy Sørbø stiller i dagens utgave av Klassekampen spørsmål om hva som er verdens mest kjente kunstverk, Leonardo da Vincis «Mona Lisa» eller Edvard Munchs «Skrik». For 20 år siden ville han ikke vært i tvil om at det var «Mona Lisa», men nå har han begynt å tvile. Hun krever for mye fordi hun krever at vi ser på henne, mens «Skrik» bokstavelig talt skriker på vår oppmerksomhet fra første stund fordi det handler om vår tids folkesykdom nummer 1: angst, og like mye kan oppfattes som et piktogram som et bilde.
«Det er synd,» sier han, «for Mona Lisa er en dame med langt flere og større hemmeligheter enn det berømmelige smilet. Hva er det for eksempel hun holder i sin venstre hånd, er det et armlene eller en bok?
Hvis det er en bok, er det kanskje ikke et portrett likevel, men en framstilling av jomfru Maria rett etter at engelen har fortalt henne at hun er blitt gravid. I så fall kan det forklare den merkelige bakgrunnen som ser ut til å bestå av to forskjellige landskap, et jomfruelig og et ikke-jomfruelig.
Jeg er ikke sikker, det var nok ikke Lenoardo heller, men det er nok å undre seg over, om man først greier å holde seg for ørene og ikke bli overdøvet av «Skrik».»

torsdag 4. november 2010

Katolikken Oscar Wilde



«Vatikanet hyller Oscar Wilde» lød en overskrift i Dagbladet på lørdag. Og ingressen lyder: «Vatikanets offisielle avis kan ikke få fullrost den kjente homofile forfatteren.» Og siden selve artikkelen knapt utgjør mer enn et par notiser i omfang, kan vi jo ta med hele greia: «Til tross for den katolske kirkes fordømmelse av homofil praksis, trykket Vatikanets offisielle avis, L’Osservatore Romano, denne uken en overstrømmende anmeldelse av en ny bok om Oscar Wilde, som ble straffedømt for å leve som homofil på slutten av 1800-tallet. Ifølge The Guardian (HER) beskrives Wilde i avisen som en lysende analytiker av den moderne verden.
- Wilde var en mann som bak en amoralsk maske spurte seg selv hva som var rettferdig og hva som var feilslått, skriver artikkelforfatteren Andrea Monda. - Bak masken gjemte han en dyp kjennskap om livets mystiske verdi.
Wilde konverterte til katolisismen kort tid før sin død i 1900. L’Osservatore Romano skriver at «forfatterens eksistensielle vei kan bli sett på som en lang og vanskelig reise mot det lovede land som gir oss grunn for å være til, en vei som ledet ham til å konvertere til katolisismen».
Avisen minner om at Wilde selv treffende beskrev den katolske kirken som en religion for helgener og syndere. ’For respektable mennesker,’ skrev Wilde, ’greier det seg med den anglikanske kirken.’»

PS Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, 20. juli i fjor.

tirsdag 19. oktober 2010

mandag 13. september 2010

Vi vet at Gud ikke finnes.








Den danske filosofen Klemens Kappel (lektor i filosofi ved Københavns Universitet) vet at Gud ikke finnes. Det forteller han i bloggen sin på nettsiden til den danske avisen Politiken. Innlegget, som finnes på DENNE lenken, inneholder riktig nok bare påstanden om at Gud ikke finnes, ikke noe bevis, men siden det bare er det første innlegget av seks, går jeg ut fra at beviset kommer etter hvert. Her gjelder det å følge med!

onsdag 1. september 2010

I don't believe in God






"I don't believe in God, but I miss Him."

Julian Barnes i sin nyeste bok, som handler om døden: Nothing to be Frightened of.

Sagt om boken:
"A superb new book ... a disquisition on death that addresses religion, philosophy, literature, identity, memory, evolutionary biology and the nature of the universe. It is his funniest and frankest work yet." (Daily Telegraph)

torsdag 29. juli 2010

Gud som mekaniker






"Newton ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» - mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens da han påpekte at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig klump masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i."

(Fra den norske Wikipedia-artikkelen om Newton)

fredag 30. april 2010

Hør, hør ...












Portrettet avfotografert fra Dagbladet Magasinets forside lørdag 24. april. Originalfoto: Linda Næsfeldt




"Og hvis man trenger forbilder for sterk, personifisert kirkeledelse, er det bare å se på den katolske kirkens biskop i Oslo, Bernt Eidsvig. Hvis det er en person som har stått oppreist i stormen om kirkens sakramenter de siste ukene, så er det han. Protestantene i statskirken har noe å lære av katolikkene, om selvstendighet og uavhengighet."

Fra lederen i Morgenbladet i dag, med tittelen "La kirken være kirke", om lokaliseringen av den nye "sjefsbiskopen" i statskirken. Et lite PS til sitatet: Det er vel ikke akkurat sakramentene i den katolske kirke det har stormet rundt de siste ukene, men denne unøyaktigheten får være journalisten tilgitt. Den stiller vel omtrent i samme klasse som da spaltisten Marie Simonsen i Dagbladet røpet at hun trodde sølibatet var et dogme. Det er ikke lett med noe så fremmedartet som det katolske ... )

torsdag 29. april 2010

What's in a name?






















Under en middag i oversetterforeningen i fjor kom jeg i snakk med en kollega som fortalte at hun forsket i litterær onomastikk, et emne jeg ikke engang hadde hørt om. En meget kort Wikipedia-artikkel om temaet finnes HER. Her finner man også en referanse til artikkelen "Personnavn i litteraturen" i Norsk Litterær Årbok 2006, av Benedicta Windt, som er identisk med den omtalte kollegaen. Benedicta Windt-Val, som hun heter nå, er, foruten oversetter og for tiden styremedlem i Norsk Oversetterforening, nybakt dr. philos. i dette temaet og formodentlig en av Norges fremste kapasiteter på området. Da jeg hørte henne fortelle om hva hun drev med, og hennes interesse for navnenes betydning i Sigrid Undsets litteratur spesielt, tenkte jeg at dette må vi høre om i foredragsrekken Katolsk Forum, som jeg er med og arrangerer i menigheten i hjembyen. I går kveld hadde vi gleden av å ha Benedicta på besøk. Hun er ikke selv katolikk, men er av visse årsaker fortrolig med den katolske sfære og har således langt større forståelse for og innsikt i Undsets forhold til katolisismen enn mange forskere for hvem dette er fremmed mark.
Foredraget hun holdt for oss i går, handlet om navnenes betydning i Sigrid Undsets to konversjonsromaner Gymnadenia og Den brennende busk. Windt-Val omtaler selv foredraget slik:

De såkalte konversjonsromanene, "Gymnadenia” og
“Den brennende busk”, inneholder flere dimensjoner enn
Undsets øvrige samtidsromaner - religiøse, politiske, ideologiske, kulturelle, sosiale og psykologiske.

Tobindsverket er blitt betegnet på ulike måter: som en en realistisk roman,
en konversjonsroman, en fortelling om “en sjelelig reise”, en idéroman,
en moderne utviklingsroman, en psykologisk utviklingsroman og
en katolsk propagandaroman. Noen kritikere har vært opptatt av
verkets selvbiografiske trekk og hevder at Paul Selmers liv i større
eller mindre grad speiler Sigrid Undsets egen vei frem til den
katolske kirken. Det er med andre ord et verk med mange ulike nivåer.

Persongalleriet i romanene er stort og omfatter personer fra
tre generasjoner, hjemmehørende i ulike miljøer i inn- og utland,
og navnene på mange av disse personene fungerer som nøkler til
en bedre forståelse av verkenes tematikk og av
personenes karakter og handlemåte."

Windt-Val formidlet, gjennom et usedvanlig velstrukturert og inspirerende foredrag, et vell av fakta om disse bøkene, belyst gjennom Undsets omhyggelig bevisste navnevalg. Og Undset er ikke den eneste forfatteren som bruker navn på denne måten; jeg fikk forståelsen av at det er vanligere at forfattere gjør det enn at de ikke gjør det. Uhyre fascinerende. En helt ny innfallsvinkel til litteraturen.

fredag 23. april 2010

Morgenbladet i dag - og fremtidens kirke







Jeg er ikke part i "Pollestad-saken" og har heller ikke tenkt å engasjere meg i den. Men Morgenbladet denne uken har en tre siders artikkel om saken, som jeg etter en foreløpig rask gjennomlesing ved frokostbordet synes virker journalistisk grundig og vederheftig (i motsetning til så mye annet som skrives om katolske forhold i disse dager), og som ga meg en følelse av overblikk. Overblikket går på de to fraksjonene som visstnok skal eksistere i norsk katolsk miljø, nemlig en liberal fraksjon konsentrert rundt St. Dominikus kloster i Oslo, og en konservativ fraksjon konsentrert rundt St. Olav domkirke. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen klar oppfatning av disse fraksjonene før i disse dager, og jeg betrakter ikke meg selv som tilhørende noen av dem. At konklusjonen på dette innlegget i noens øyne likevel vil plassere meg i den ene leiren, får så være.

Når jeg sier at jeg ikke har tenkt å engasjere meg i Pollestad-saken, betyr ikke det at den ikke berører meg. Det gjør den av to grunner. For det første konverterte jeg i St. Dominikus rundt 1980, altså i en tid da det angivelige "homomiljøet" der skal ha blomstret for fullt ifølge artikkelen i Morgenbladet. (Min konvertering var for øvrig en naturlig følge av opplevelsen jeg beskriver i DETTE innlegget, en opplevelse jeg hadde i St. Dominikus kirke.) For det andre er p. Reidar Voith min sogneprest i dag, og jeg har hørt hans versjon av saken fra hans egen munn.

I artikkelen i Morgenbladet blir Liv Hegna, tidligere menighetsrådsleder i St. Olav, sitert for å ha sagt: "Mange av oss var pinlig berørt over hvordan det utviklet seg i St. Dominikus-klosteret." Jeg går ut fra at hun sikter til det angivelige homomiljøet der. Når jeg bruker ordet "angivelig" i forbindelse med dette, er det fordi jeg, som tross alt må kunne påberope meg å ha tilhørt "kretsen rundt" St. Dominikus i denne perioden, aldri oppfattet noe "miljø" av denne typen. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg, i min ukompliserte tilværelse som hundre og ti prosent heterofil, var så naiv at jeg rett og slett ikke oppfattet tegnene på noe slikt. Det ble sagt at den og den var homofil, men hva så? Dette hadde knapt nok teoretisk interesse for meg, og jeg har heller ikke for vane å gå rundt og gruble over mine medmenneskers seksuelle legning. Jeg gjør igjen oppmerksom på at dette IKKE er et innlegg i "Pollestad-saken". Jeg påstår heller ikke at et homofilt miljø IKKE fantes i St. Dominikus, jeg sier bare at jeg ikke merket noe til det i den tiden jeg hadde mitt åndelige hjem der. Jeg opplevde heller ikke St. Dominikus som "elitistisk og eksklusivt" i negativ forstand, men i positiv forstand ser jeg det nærmest som et privilegium at min erfaring med å finne meg selv som troende menneske og som katolikk, fant sted i denne lille norske utposten av den tradisjonsrike kristne europeiske åndseliten. Det var et svært givende miljø på alle måter; religiøst, menneskelig, intellektuelt. Og uansett hva dette klosteret har eller ikke har rommet av syndig levnet, synes jeg det er beklagelig at dette eventuelt skal få overskygge dominikanernes udiskutable betydning for norsk katolisisme spesielt og norsk kultur og samfunnsliv generelt.

Ifølge artikkelen i Morgenbladet er stridens kjerne i realiteten Kirkens forhold til den moderne verden - om den skal være i dialog med den, eller være en rent konservativ kraft som vender den ryggen.
Dette er etter min mening et langt mer interessant spørsmål enn en beklagelig personstrid som kanskje like gjerne kunne ha forblitt i det lukkede rom.

Mitt møte med Kirken, via St. Dominikus, var i høy grad et møte med Det annet Vatikankonsils kirke. I dag ser vi en motstand mot Vat II, både i det som betegnes som konservative katolske kretser her i landet, og i Vatikanet, jfr. pavens varslede "reform av reformen". Ifølge professor Ola Tjørhom har paven skapt "et enormt armslag for antimodernister som kjemper mot Det annet Vatikankonsil".

Det er fremtidens kirke som er viktig. Å vende tilbake til fortiden, har aldri vært en fruktbar måte å møte fremtiden på. Om fremtidens kirke kan vi lese i Anne Bente Hadlands omtale av John L. Allens bok The Future Church i siste nummer av St. Olav (bladet kan lastes ned HER Artikkelen står på side 10).

Med tanke på fremtidens kirke etterlyser jeg også mer av den dristige tenkningen som Pierre Teilhard de Chardin gir uttrykk for i sin "Messe for all jorden", og som jeg omtalte i DETTE innlegget. Bønnen nedenfor peker etter min mening på en nærmest visjonær måte frem mot ånden i Det annet Vatikankonsil. Det er denne ånden vi må holde fast ved hvis Kirken skal komme videre, og hvis vi, i enhet med verden, skal kunne oppnå en dypere forening med Kirkens herre.

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

lørdag 17. april 2010

Et større perspektiv






"Ett menneske betrakter et glass og ser at det er halvveis tomt, en annen ser på det samme glasset og erklærer at det er halvveis fullt. Ett menneske betrakter Kirkens historie og ser bare Kirkens medskyldighet i føydalsystemet, korstogene, Innocens III's og Bonifatius VIII' anmassende krav, dens blindhet overfor reformasjonens opptrekkende uværsskyer, dens ufølsomhet overfor Østen, den etterreformatoriske periodens tørre skolastikk, dens behandling av Galilei-affæren, dens krigserklæring overfor alt det nye i det 19. århundre, dens undertrykkelse av teologisk frihet under Pius X, dens diplomatiske nøling overfor nazismen.

En annen betrakter den samme kirken og bemerker hvordan den på en usedvanlig og i siste instans uforklarlig måte skapte enhet av de kristologiske stridigheters tilsynelatende kaos i det 4. og 5. århundre. En annen undrer seg over hvordan Kirken kan være både Johannes' og Paulus', Lukas' og Timoteus' kirke, martyrenes og apologetenes, Gregor av Nyssas og Augustin av Hippos, Gregor den stores og Anselm av Canterburys, Frans av Assisis og Thomas Aquinas, klosterlivets som en protest mot politiske og sosiale privilegier og senere som bæreren av den vestlige kultur, heroiske reformatorers som Katarina av Sienas og vår tids helgeners som Johannes XXIIIs og Dorothy Days. Men kanskje må man mer enn noe annet eller noen annen forundres over Det annet vatikankonsils kirke: en pluralistisk kirke som er åpen for pluralisme, en moderne kirke som er åpen for det nye, en økumenisk kirke som er åpen for hele verden (den bokstavelige betydning av økumenisk), en levende kirke som er åpent for nytt liv og for den forandring det medfører og krever, og en katolsk kirke, som prinsipielt er åpen for enhver sannhet og enhver verdi.

For den lutherske kirkehistorikeren Martin Marty ved Chicago University er katolisismen "en familie av apostolske kirker i rik regional, nasjonel og etnisk forskjellighet; den er en tro som lærer meg at når man har en kjerne eller et sentrum, kan man skape plass for et mangfold av tilsynelatende konkurrerende elementer som gjensidig påvirker hverandre". ("Something Real and Lumpy", U.S. Catholic, 44. bd., mai 1979, s. 79)

Som i det amerikanske flagget er det her farger som andre også har, det er mønstre som andre fremviser, det er symboler som også andre benytter. Men ingen annen kirke eller tradisjon innenfor Kristi legeme setter dem sammen på akkurat denne måten. Det er i denne spesielle konstellasjonen at katolisismens særegenhet uttrykkes og avsløres. Den uttrykkes i dens systematiske teologi, i dens dogmer, i dens liturgiske liv, særlig i dens eukaristi, i dens mangfold av spiritualiteter, i dens ordenssamfunn og i dens legapostolat, i dens sosiallære og engasjement for rettferdighet, fred og menneskerettigheter, i dens utøvelse av kollegialitet og i dens peterstjeneste."

Richard P. McBrien: Katolsk Tro gennem to Årtusinder.
Niels Steensens Forlag 1987
Oversatt fra dansk av bloggeren
Den danske utgaven er ikke lenger å få. Den amerikanske originalutgaven, Catholicism, er fortsatt tilgjengelig, nå i 3. utgave fra 1994. Den danske utgaven er oversatt fra førsteutgaven i 1981.

torsdag 15. april 2010

Ytre støy, indre ro





Til DETTE innlegget i går på bloggen "Banker på pavens port", skrev jeg en kommentar som lyder omtrent som dette:

På den ene side har jeg lyst til å debattere alt styret rundt Kirken nå både i min egen blogg og kanskje også i mediene - i går var det for eksempel et gement angrep på Kirken fra redaktøren i en av lokalavisene her, det er fullstendig patetisk hvordan alle bladsmørere nå skal mene noe om Kirken - og jeg kunne godt tenkt meg å si min mening i Pollestad-saken, hvor motparten er min egen sogneprest. Men jeg kjenner at bare tanken på å involvere meg i debatt gjør noe med min indre ro som jeg ikke liker. En ting er det rent banale at jeg ikke har tid. Men hva vil jeg med denne bloggen? Det hender jeg gir uttrykk for meninger her, men den skal først og fremst være et forum hvor jeg kan utforske min egen tro og mitt forhold til Kirken, slik min egen programerklæring øverst til høyre lyder. Akkurat nå ser jeg det nærmest som en slags indre øvelse IKKE å involvere meg i den ytre støyen.

Kanskje er det unnfallenhet at jeg ikke gjør det, kanskje er det feighet. Kanskje jeg burde være med og gi Kirken en stemme. Samtidig tror jeg vi skal vokte oss for, slik jeg føler at Kirken faktisk gjør akkurat nå, å la omverdenen sette vår agenda som Kirke og som troende katolikker.

tirsdag 6. april 2010

Ubehaget i Kirken





















Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket hva Herren hadde sagt, at 'før hanegal idag vil du tre ganger ha nektet å kjennes ved meg'. Og han gikk ut og brast i bitter gråt.

Lukas 22, 61-62

Kirken opplever det som er blitt betegnet som dens kanskje største krise siden reformasjonen. Lik velter ut av alle skap og vitner om en gammel og inngrodd ukultur for seksuelle og voldelige overgrep mot barn. Det man trodde var lokale fenomener i USA og Irland har vist seg å ha et langt større omfang enn som så.
Vår biskop Bernt sier at han i sine 28 år i Kirkens tjeneste aldri har opplevd en så tung tid som dette, og går ut fra at det også gjelder for hans medtroende.
Overgrep av denne art er ille nok uansett i hvilket miljø og hvilken sammenheng de forekommer, men for mange troende oppleves det ekstra ille at de vi snakker om her, har skjedd i Kirken og er utført av mennesker som skal fremstå som moralske forbilder for andre og være gjenstand for absolutt tillit.

Reaksjonene lar ikke vente på seg: Dette går på troen løs for mange. I det dypt katolske Østerrike opplever Kirken en bølge av utmeldelser, står det i Aftenposten i dag. Det gjelder trolig ikke bare Østerrike. Tilbake står en svekket Kirke, sviktet av sine egne (fordi den har sviktet dem), og utsatt for en storm av kritikk og hån fra Kirkens ytre fiender. Og det i en tid da den kristne tro i den vestlige verden allerede på forhånd er utsatt for store prøvelser og iherdige angrep.

Meget urettferdig har pave Benedikt vært beskyldt for å fornekte fenomenet og skjule spor, sier biskop Bernt. Men skal man tro mediene, er disse beskyldningene kanskje ikke så svakt funderte likevel. At paven ikke nevnte overgrepsskandalene med et ord i sin påsketale, er i seg selv en form for unnfallenhet, i hvert fall tolkes det slik. Men mye tyder dessverre på at paven viste den samme unnfallenhet i sin kardinaltid, ved ikke å gripe effektivt inn når og hvor han kunne ha gjort det, og dermed bidro til å muliggjøre nye overgrep.

At overgriperne ikke har tatt Jesu ord om «disse mine minste små» inn over seg, ligger i sakens (u)natur. At deres overordnede later til heller ikke å ha gjort det, er verre. Jesus uttrykte seg i enkle bilder og vendinger for at alle skulle forstå ham. I Kirkens toppledelse finner vi de mest glimrende intellekter, men som ethvert livserfarent menneske vet, vandrer intelligens og klokskap ikke alltid på de samme veier. Selv de mest skarpskårne teologiske overlegninger er ingenting verd hvis man ikke har skjønt de enkleste ord fra Kirkens herre, Kristus.

Når det gjelder paven, vil noen kanskje unnskylde hans antatte uforstand med miljøet og tiden han er oppvokst i. Mon ikke filmen «Det hvite båndet» er både tids- og kulturtypisk? Pavens bror skal angivelig ha slått barna i et kor han dirigerte for å få dem til å synge bedre. Kanskje en helt kurant ting å gjøre for et menneske med hans bakgrunn. Men det gir oss i så fall en meget ubehagelig mistanke om at paven rett og slett ikke skjønner problemets art. Den ganske nære fremtid vil forhåpentligvis vise om jeg gjør paven urett eller ikke. Jeg håper jeg gjør det, men foreløpig er det lite ved hans måte å håndtere situasjonen på som demper min uro og bekymring så vel for hans rolle i det hele som ubehaget i Kirken akkurat nå.

Men hva så, spør jeg meg selv -- kan vi i denne situasjonen feire eukaristien «i enhet med vår pave Benedikt»? Svaret er, paradoksalt nok, et ubetinget ja. Kirken er ikke Vatikanet, Kirken er oss; de troende. Akkurat nå trenger den kanskje oss mer enn vi trenger den. Djevelen har gjort et godt stykke arbeid -- i årevis har han jobbet iherdig med å angripe Kirken innefra, direkte i menneskenes hjerter. Det har vist seg kanskje å være langt mer effektivt enn å understøtte dens ytre fiender.

Men Kirken er vant til synd: «Et kristent folk er ikke det samme som et folk av dydsmønstre. Kirken har gode nerver, den er ikke redd for synden, tvert imot. Den ser den rolig rett i øynene og tar til og med synden på seg, slik som vår Frelser,» som George Bernanos sier i Underet i de tomme hender/En landsbyprests dagbok.

Det begynte allerede med Peter i yppersteprestens gård, la oss ikke glemme det. Det var på dette skrøpelige menneskematerialet Kristus bygde sin Kirke, den Kirken han lovet å være med til evig tid.
Den Kirken må vi være solidariske med hvis vi vil være solidariske med Kristus.

Gunnel Vallquist
sier det slik: «Min solidaritet med all synd i kyrkan - liksom med all helighet. Jag är solidarisk med den synd som begås av kyrkans män, solidarisk genom mina egna synder, de enda som för mig äger definitiv verklighet, aldrig kan ifrågasättas. Solidarisk med heligheten är jag genom min fattige och envisa längtan att verkligen älska Gud.» (Till dess dagen gryr, 1977)

Ved den krisen Kirken nå er kastet ut i, tester Djevelen også oss. Hvordan slike tester skal håndteres, har mesteren selv vist oss.
La oss be for Kirken. Og la oss i all ydmykhet prøve å vise verden hva Kirken egentlig er.

lørdag 3. april 2010

Novene





Sist søndag kom en dame i menigheten bort til meg på kirkekaffen, ga meg kortet på bildet og oppfordret meg til å be en novene, en rosenkransbønn over ni dager, som skulle begynne på langfredag og slutte på første søndag over påske. Av en eller annen grunn følte jeg at denne henvendelsen kom som et svar på et uuttalt og ubevisst bønn, og bestemte meg for å følge oppfordringen. Det skal her innskytes at selv om jeg alltid går med rosenkransen i lommen, har jeg aldri praktisert å be den. Den uuttalte og ubevisste bønnen jeg følte jeg fikk svar på, var kanskje et indre ønske om å gjøre det.


I går, langfredag, begynte jeg, og jeg ble veldig overrasket over virkningen av denne bønnen. Det var som en meditasjon, men mer enn det - det var som om den brakte meg i nærmere kontakt med min egen tro. Som jeg riktig nok aldri føler meg fjern fra, men det var på en måte som om kontakten ble fornyet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke det. Åtte dager av novenen gjenstår.




Norsk krusifiks fra 1700-tallet, som jeg har stående på peishyllen.

søndag 28. mars 2010

Opp til Jerusalem





Palmegrenene klar til å innvies, før vi går i prosesjon inn i kirken.


Jeg er flere ganger blitt ønsket god påske allerede. Senest i går, lørdag, fikk jeg et brev som ble avsluttet med "alle gode ønsker om en deilig og doven påske". Det er hva jeg kaller en hedonistisk påskehilsen. Uansett - det er for tidlig. Vi er i slutten av fasten, ved inngangen til den hellige uke, den viktigste begivenheten i kirkeåret. Det er ingen god uke vi går inn i, og påsken er faktisk ikke begynt ennå.
Men vi lever i Norge, et land fjernt fra katolsk kultur og tankegang, og vi lever dessverre også i en etter hvert temmelig sekularisert del av verden. Påskens drama og mysterium er ikke det som opptar folk flest.
"Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid," hørte jeg en kvinnelig statskirkeprest si i en radiogudstjeneste for noen år siden. Tenk det, Hedda. For en ullen uttrykksmåte! Påsken er ikke "på mange måter" kirkens viktigste høytid. Den er kirkens viktigste høytid. Bortsett fra for dem som har stilt seg utenfor Kirken, som protestantene.
Før jeg sto opp i dag, hørte jeg begynnelsen på programmet Sølvsuper på NRK1, hvor den kvinnelige statskirkebiskopen som ble intervjuet, ble bedt om å sammenligne jul og nyttår. Ikke et ord om mysteriet. Den sentimentale julen klarer protestantene å forholde seg til, men påsken blir for tøff for dem. En underlig avvart av den kristne religion, som ikke klarer å møte selve kjernen, mysteriet i bar og naken form.
Å være katolikk er bokstavelig talt meningsfylt, men aldri mer meningsfylt enn i påsken, som i en stappfull kirke i dag, med palmegrener, i konsentrasjon om påskens drama.

mandag 22. mars 2010

En liten ting






Denne fyrstikkesken sto på disken i St. Olav bokhandel da jeg var innom der forleden dag, og jeg innfridde butikkens forventning om at jeg skulle impulskjøpe den da jeg sto og betalte boken jeg egentlig hadde kommet for. Nå står den på peishyllen og er nesten et lite husalter i sin estetiske enkelhet.

(For den som lurer på hvilken bok jeg kjøpte, så var det biskop Grans bok om Det annet vatikankonsil, omtalt to innlegg nedenfor. Den jeg leser, har jeg nemlig bare lånt, og jeg vil gjerne ha den selv.
Jeg skulle også ha Thomas à Kempis'
Om Kristi etterfølgelse. Den hadde de også, men jeg fikk beskjed om at den snart kom i en ny, fin innbundet utgave, så dermed ventet jeg med den.)

torsdag 18. mars 2010

Ord for dagen





















Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud skal ha tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke kan ha tid til Gud.


Dag Hammarskjöld: Veimerker

fredag 12. mars 2010












Jeg leser biskop Grans bok om Det annet Vatikankonsil for tiden. I et innlegg nylig gjenga jeg et utdrag om legfolkets apostolat. Her er et utdrag om samvittigheten.


"Kirken tar klart avstand fra alle frihetsdoktriner som hevder at mennesket er uavhengig, ikke bare av ytre instanser, men også av Gud. Det er derfor de tidligere paver har uttalt seg så negativt om emnet: De rettet seg mot filosofiske teser som forfektet en slik total uavhengighet. En modning innen Kirkens tankegang gjør at vi i dag kan formulere den kristne stillingtagen på en annen måte. Når Kirken nå (i særdeleshet Johannes XXIII i sin encyklika Pacem in terris) forsvarer den individuelle samvittighets absolutte suverenitet vis-à-vis alle ytre autoriteter, så forfekter den menneskets totale avhengighet av Gud alene.

Den katolske kirke mener selvsagt fremdeles at Gud har åpenbart sin sannhet i og gjennom Kirken, men at denne sannhet aldri kan påtvinges noen; den må erkjennes i frihet. Ja, enhver som ærlig følger samvittighetens stemme, følge Guds stemme - selv om samvittigheten skulle føre ham ut av Kirken. Et slikt menneske må respekteres og aktes av alle katolikker.

Dette syn på samvittighetens suverenitet setter imidlertid strenge krav til subjektiv ærlighet: Bare den som etter beste evne søker sannheten, og ikke skyr noen anstrengelse for å finne frem til den, kan gjøre krav på å handle i henhold til sin samvittighet. (Allikevel er det bare Gud som vet i hvilken grad et menneske virkelig oppfyller disse krav.) En viktig konsekvens av denne lære er at den enkelte også har full rett til å utøve sin religion slik hans samvittighet byr ham å gjøre det."

John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav Forlag, Oslo 2001

søndag 28. februar 2010

Dagens sitat


"Vel, som jeg har antydet, har jeg ingen innvendinger mot noen persons religion, den kan være som den vil, så lenge denne personen ikke dreper eller krenker noen annen, fordi denne andre ikke tror det samme. Men når en manns religion blir helt vanvittig, når den blir en direkte plage for ham og, kort sagt, gjør denne vår verden til et ubehagelig vertshus å losjere i, da synes jeg det er på høy tid å ta dette individet til side og drøfte saken med ham."


Herman Melville: Moby Dick
Oversatt av Bjørn Alex Herrman

tirsdag 23. februar 2010

Gullkorn


"Religion hadde han lite til overs for. Det var det gode i livet Tarjei trodde på."


Fra en nekrolog i Aftenposten i dag tirsdag 23. februar 2010.

fredag 19. februar 2010

Legfolkets apostolat






















"Ikke minst for meg var skjemaet Legfolkets apostolat en givende opplevelse, som gav fordypet innsikt og forfriskende perspektiver. Sant nok var marken allerede pløyd opp av teksten om Kirken som helt i utgangspunktet fokuserte på Guds folk: hele Kirken, der alle har sin plass, fra nydøpte barn til paven i Roma. Dessuten gav det for første gang i konsilsammenheng en teologisk 'rehabilitering', kall det gjerne en restaurering, av legfolkets status innenfor rammen av Kirkens hierarkiske struktur. Istedenfor den 'umælende masse', som det var opp til hierarkiet å evangelisere eller belære, trådte en annen og eldre visjon. Alle utgjør vi et fellesskap, Guds folk på vandring mot sitt evige mål. Også legfolket har en iboende prestelig verdighet, for alle døpte er delaktige i det alminnelige prestedømme. Vår tekst tok sitt utgangspunkt her, med ordet apostolat som nøkkelbegrep. Enhver kristen er en apostel i kraft av sin dåp og konfirmasjon (som i Den katolske kirke er et sakrament), ja, har som gudgitt oppgave å delta i Kirkens tidløse misjon - ikke i konkurranse men i samarbeid med hierarkiet som har mottatt de nødvendige fullmakter fra oven. Også lege menn og kvinner har sin sendelse fra Vårherre."

Biskop John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav forlag 2001

søndag 14. februar 2010

Gullkorn



"Religioner vil ikke forsvinne på mange år ennå."


Uttalt av Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund, i et innlegg i Klassekampen lørdag 13. februar 2010.



mandag 11. januar 2010

Tal til Gud med dine egne ord


















Og på hotellet, endelig alene, kastet Mayol et blikk på boken han hadde klart å erverve seg etter den besværlige prutingen, og så at det var - han viste meg den samme ettermiddag klokken seks, tydelig stolt og tilfreds over kjøpet - en bok med kloke og fyndige sentenser skrevet av rabbi Nachman fra Breslau, en ukrainer som var sønnesønn av grunnleggeren av hasidismen, den jødiske mysteriekulten som henter sin inspirasjon fra kabbalaen. Han leste en av disse kloke og fyndige sentensene med høy røst:
- Tal til Gud med dine egne ord, tenk selv og formuler dine egne bønner.

Sitatet er hentet fra Enrique Vila-Matas' roman Den vertikale reisen.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...